Torsk

(Gadus morhua L.)  Cod

Størrelse: Opptil 150 cm

Biologi/fisket: Torsken er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Vi skiller mellom to hovedtyper av torsk; vandrende oseanisk torsk og den stasjonære kysttorsken. Kysttorsken er en utpreget bunnfisk, mens den vandrende torsken lever mer pelagisk og foretar omfattende vandringer. Torsken er utbredt på kontinentalsokkel-områdene over mesteparten av Nord-Atlanteren. Her finnes hovedarten Gadus morhua, mens torsken i Kvitsjøen og Østersjøen anses å utgjøre hver sin underart, Gadus marisalbi (0-25m dyp) og Gadus callarias (50-200m dyp). Hovedarten Gadus morhua deles inn i flere stammer. Av disse er den Norsk-Arktiske torskestammen blant de viktigste (som blant annet blir brukt til produksjon av tørrfisk), mens andre finnes ved Island, Grønland, Newfoundland og Nordsjøen. Det finnes også en rekke lokale stammer av kysttorsk. Torsk forekommer ned til over 600 m dyp, dels som bunnfisk og dels som pelagisk.

Grunnlaget for inndelingen av torsk i flere stammer er ved undersøkelse av vekstsonene i øresteinene, forskjell i antall ryggvirvler, genetiske undersøkelser og forskjeller i blodtype. Den høyeste alderen er ca. 20 år. Til aldersbestemmelse brukes øresteiner (se bildet til høyre).

Det foregår et omfattende forsknings- og utviklingsarbeid for oppdrett og havbeite av torsk, og oppdrettstorsk har allerede blitt en viktig salgsvare.

Næringsinnhold: Torsken er først og fremst en god proteinkilde, men den inneholder også en god del vitamin (særlig B-12 selên), og har et gunstig forhold mellom natrium og kalium. Øverst til høyre ser du utbredelsesområdet til nordsjøtorsken.

Torsk i Barentshavet: Nederst til høyre vises utbredelsesområdet for torsk nord for 62 ° N samt en grafisk fremstilling over gytebestand og fangst fra 1945 til år 2000.

Til siden om fiskeslag                   Til fiskeri.no

Slipt ørestein (otolitt) fra torsk. Foto: Alsvåg og Mjanger. Havforkningsinstituttet.