ASDIC - en akustisk revolusjon (Del 1)

Under Den Første Verdenskrig ble det arbeidet med metoder for å lokalisere ubåter ved hjelp av akustikk. Arbeidet ble underlagt komiteen: Allied Submarine Detection Investigation Committee (ASDIC), som dermed gav navn til det akustiske instrumentet. Senere blir også navnet SONAR (Sound Navigation and Ranging) brukt om samme type instrument. En asdic/sonar fra denne tidsperioden fungerer etter samme grunnprinsipp som ekkoloddet. Lydsignal blir sendt ut, og refleksjoner (ekko) som fanges opp, blir forsterket og overført til en skriver som viser avstand til reflektoren. Denne avstandsinformasjonen kombineres så med informasjon fra instrument som viser peilevinkel i vertikalplanet (tilt) og horisontalplanet for å gi operatøren informasjon om hvor målet befinner seg. Mens ekkoloddet bare sender signaler loddrett mot bunn, kan asdicen rette svingeren i ønsket retning og vinkel, og gjennom sveiping undersøke store områder.

Under Den Andre Verdenskrig var asdic et viktig våpen mot fiendtlige ubåter. Et av "problemene" knyttet til bruken var stimfisk som reflekterte signalene. Det er hovedsaklig fiskens gassfylte svømmeblære som forårsaker refleksjonene. Av signalene man får fra fisk, kommer 95% fra svømmeblæra. Asdicoperatørenes irritasjon over ekko fra fisk, ble plukket opp av fiskerikonsulen Einar Lea som straks så at asdicen også kunne gjøre tjeneste i mer fredelige former. Derfor ble det allerede i slutten av 1945 knyttet kontakt mellom Havforskningsinstituttet og Den Norske Marine.

I 1946 ble de første forsøk med sonar utført i fiskeriøyemed. Korvettene "Eglontine" og "Buttercup" ble stilt til disposisjon for lokalisering av henholdsvis NVG-sild og skrei. Forsøkene holdt frem de to neste årene og ble ansett som meget vellykket. På bakgrunn av dette bestilte Havforskningsinstituttet (HI) en asdic til sitt nybygg; "G.O.Sars". Hos Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) ledet Torvald Gerhardsen arbeidet med å bygge om en marinesonar etter HI`s behov. Høsten 1949 ble verdens første fiskeri-asdic montert i "G.O.Sars". I mellomtiden hadde Finn Devold overtatt ansvaret for sildeundersøkelsene.

"G.O.Sars" slik den så ut de første årene. Fra båten var ny i 1950 fulgte Devold og hans dyktige Asdicoperatører silda fra beite- og overvintringsområdene til Norskekysten. Foto: HI

I 1950 ble "G.O.Sars" overlevert til HI, og fartøyet ble satt inn i sildeundersøkelsene sommeren samme året. På sommertoktet hadde Devold med seg Gudmund Vestnes (instrumentsjef) og Oscar Annaniassen (operatør); begge med solid sonarerfaring fra siste krig. Trenet personale var viktig for å kunne betjene og tolke signalene fra dette store, avanserte og hypermoderne apparatet. Asdicen viste seg snart å gi omfattende og uvurderlig informasjon til forskerne. Det ble "sett" sild over store deler av Norskehavet og asdicen klarte å lokalisere stimer på opptil en kilometers avstand. Devold var overveldet over asdicens egenskaper, men han skulle få problemer med å overbevise fiskerne om at han kunne vise dem vei til silda.

Sildeflåten ved Island hadde en dårlig sesong i 1950, og mange valgte derfor å avslutte fisket tidlig. Mens fiskerne ventet på sild som ikke kom, krysset "G.O.Sars" områdene lengre nord og øst i Norskehavet. Asdicen avdekket mye sild ved Jan Mayen, og Devold sendte de positive meldingene videre til fiskerne. Fiskerne reagerte ikke på meldingene, noe som må ha satt Devold i en fortvilet situasjon. Han "vasset" i sild, men ingen trodde på ham. Sesongen gikk mot slutten da "G.O.Sars" kom inn til Seydisfjord den 6. august. Der lå flere drivgarnsfartøy, hvorav flere ikke hadde hatt sild på dekk hele sesongen. Devold kunne fortelle dem at de på vei inn hadde lokalisert en forekomst ca. 80 n.m. øst av Seydisfjord. Et par fartøy valgte å følge "Sarsen" ut for å bli anvist forekomsten. Først da ble det fart i fisket, og det kom snart flere fartøy til. De aller fleste kunne dermed returnere med full last. Så var det vel ikke så dumt å høre på meldingene fra "Devold og Sarsen" likevel?

Her vises operatørdelen til asdicen ombord på "G.O.Sars". Asdicen var resultatet av et fruktbart samarbeidet mellom FFI og HI. Dette er antakelig det apparatet som har hatt størst innvirkning på norsk fiskerihistorie. Denne står utstilt på HI. Foto: Fiskeri.no

Asdicen hadde en slik rekkevidde at Devold hadde tro på at de kunne følge silda på sin vandring østover mot Norge. Devold og besetningen fikk ikke "tid" til å feire Jul i hjemlandet. De fant nemlig silda nord for Færøyene i midten av desember. Nyttårsaften lå de 60 n.m nordøst for Færøyene, og de sendte daglig ut meldinger om sildas posisjon. Silda ble fulgt helt inn til lands, og 17. januar fant man store forekomster ved Storegga. Utålmodige fiskere hadde tatt turen vestover til "Sarsen" og Devold anmodet dem om å gå på rekke bak "Sarsen" for å unngå forstyrrelser på asdicen. Det er her den berømte uttalelsen fra skipperen på "Reform" kommer inn. Da han ble spurt om hva de holdt på med ut i havet, så svarte han: "Jo, det skal jeg fortelle deg, at nå går vi i 17de mai tog og "Sarsen" går først og spiller". Dette "17de mai toget" kom snart i fangst, og fra da av var det ingen som tvilte på om silda kom inn med "Devold og Sarsen".

Asdicen hadde vist seg suveren til lokalisering, kartlegging og følging av sild. Selv om ekkoloddet snart var allemannseie, var det stor forskjell på effektiviteten til de to akustiske apparatene. Devold kunne fortelle at det var vanskelig å lokalisere stimene bare ved bruk av ekkolodd: "Vi passerte således i løpet av 1/2 time 42 stimer, og bare to av disse falt direkte i kursen slik at de kunne registrere på ekkolodd". Devold mente derfor at fiskerne selv burde gå til anskaffelse av asdic, men tiden var ennå ikke moden. Asdicen var i utgangspunktet en militær hemmelighet, og det var i så måte oppsiktsvekkende at HI i hele tatt hadde fått lov å bruke forsvarets teknologi. Dessuten var en sonar/asdic så kostbar og avansert at det var utelukket for redere å investere i et slikt apparat.

I 1951 konstruerte Forsvarets Forskningsinstitutts (FFI) Asdicavdeling i Horten et kombinert asdic / ekkolodd som skulle brukes i fiskefartøy. En produksjonsmodell ble installert i snurperen "Ramoen" av Ålesund. Thorvald Gerhardsen ved FFI stilte seg til disposisjon som asticoperatør. Gerhardsen fant snart ut at det nitidige konsentrasjonsarbeidet foran asdicen kunne være vanskelig å kombinere med høy sjøgang. Plaget av sjøsyke overlot Gerhardsen plassen til en av "Sarsen"`s operatører; Gudmund Vestnes. Erfaringene fra "Ramoen" var så gode at man bestemte å starte produksjon. Det skulle imidlertid gå mange år før denne asdicen kom ut på markedet. På dette tidspunkt (1952) var "Ramoen" den første og eneste norske fiskefarkost med asdic.

*