Relaterte sider:

Stiftelsesmøte i laget

Dagbok "Vita" 1969

Årsmøte - tale, 1984

Film: harpunering

Brugda er en haiart og en av havets kjemper. Blant fiskene er det bare hvalhaien som blir større. Det finnes ingen sikre anslag på hvor stor den kan bli. Historier fra 1800-tallet forteller om fangst av  kjempefisker på 18 - 20 meter, men nøyaktige oppmålinger ble ikke foretatt. I dag er forskerne imidlertid enige om at fisken kan oppnå en lengde på 14-15 meter, men i biologiens verden finnes det alltid unntak. Brugda (Cetorhinus maximus) ble første gang beskrevet i 1765 av Trondheim-biskop Johan Ernst Gunnerus.

På grunn av sin størrelse, ble brugda ofte forvekslet med hval eller sjøorm og andre mytologiske skapninger. Det kan virke vanskelig å forveksle ei brugde med en sjøorm, men når brugdene går i flokk er det faktisk mulig. Brugdas adferd er i stor grad preget av at den ikke har naturlige fiender (bortsett fra mennesker). Den trives med å ligge i overflaten og ”sole seg”. Den ble derfor, av britiske fiskere ofte omtalt som ”sun-fish”.  Også når brugda beiter eller vandrer med 2-4 knops fart, svømmer den ofte så høyt i vannet at den bryter overflaten med ryggfinnen. Noen ganger kommer også øverste delen av ryggen til syne. Når flere større brugder svømmer etter hverandre, med finner og deler av ryggen synlig, kan man lett forestille seg sjøormen som bukter seg fremover i overflaten. Den store ryggfinnen har påvirket britiske fiskere til også å omtale den som ”sail-fish”. Ettersom disse store fiskene oftest ferdes et stykke fra land, var den lite kjent for vitenskapen i perioden før havfiske ble vanlig langs kysten.

Brugda spiser utelukkende plankton og andre små organismer og dyr som den siler ut av vannet. Gjellene fungerer på samme måte som bardene hos bardehvalene. De har altså en foringsfunksjon samtidig som de også tar opp oksygen. Når brugda spiser, svømmer den derfor med åpen munn. Hos større brugder får gapet en diameter på ca. 1 meter.  Fiskere fra den britiske øya Man har derfor gitt den kallenavnet ”big-mouth”. Gjellene er overdimensjonert i forhold til dem man finner hos andre haiarter og de strekker seg nesten rundt hele hodet. Disse bardelignende gjellene er svært karakteristisk for brugda og dette førte til at den i tidligere tider også var kjent under navnet ”barde-hai”.

Til tross for sine fredelige spisevaner, har brugda også tenner.  I overkjeven har den 6 parallelle rekker med tenner, hvorav 4 rekker er funksjonelle. I underkjeven har den 9 rekker hvorav 6 er funksjonelle. I hver av disse rekkene er det over 100 tenner. I motsetning til hos kjøttetende haier er tennene små med en høyde på 5-6 m.m.  Det er uvisst om disse tennene gjør noen nytte for seg eller om de bare er levninger fra artens utviklingshistorie. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at begge de to største hai-artene (brugda og hvalhaien) er harmløse fisker selv om brugdas nærmeste slektning, hvithaien, har et noe kraftigere kosthold. 

Sekunder før skudd. "Vita" fra Bømlo siger rolig innpå en flokk brugder. I nedre bildekant ser vi harpunspissen. Foto utlånt av Lorents Rolfsnes.

Tidligere mente man at brugda var en arktisk fisk som la ut på næringsvandring sørover i Atlanterhavet. Senere har man funnet ut at brugda hører hjemme i de tempererte sonene av Atlanterhavet, både nord og sør for ekvator. Også i Stillehavet finnes det en haiart som er nesten identisk med brugda, men det er uvisst om denne haien representerer en egen art.

Vandringsmønsteret til den nordatlantiske brugda strekker seg fra Marokko i sør til Nordkapp i nord. Den er også observert ved Svalbard og østover mot Murmansk. I likhet med størja kan også brugda krysse Atlanterhavet og følge tempererte havstrømmer langs den amerikanske østkyst. I de siste århundrer har brugda blitt så sterkt beskattet i enkelte områder at det ikke var flere å se, (eksempelvis i Gulf of Main). Enkelte hevder derfor at noen brugder har en geografisk tilhørighet. Det er mer uvisst hvor brugda holder til om vinteren. Noen mener at den søker sørover og holder seg på dypere vann. En tidlig teori om brugdas overvintring gikk ut på at den la seg på bunn der den mistet (felte) matfiltrene i gjellene og at nye filtre vokste ut om våren. (Det kan neves at det er tatt brugde i garn langs Norskekysten så tidlig som i mars.)

Brugdelever

I likhet med andre haiarter har brugda store mengder lever. Leveren utgjør så mye som 17-25 % av kroppsvekten og på ei stor brugde representerer dette ca 800 liter lever. Denne inneholder mellom 60 og 75 % olje/tran. En enkelt fisk kan derfor gi ca 600 liter olje. I eldre tider var det primært behovet for belysning som gjorde brugdeolja ettertraktet. Fiskelever ble også brukt til å fremstille maling og impregnering for treverk. Olja ble blandet med naturlige fargestoff og kystfiskerne kunne således lage sin egen maling. I siste halvdel av 1900-tallet var det kosmetikkindustrien som skapte etterspørsel etter brugdeolje. Senere ble den også brukt til smøring av høyhastighetsmotorer. Da overlydsflyene kom, ble den brukt i ytterskroget for å hindre ising av flykroppen. Olja i brugdeleveren har egenskaper som gjør at den tåler ekstremt høye og lave temperaturer. Etter hvert som syntetisk fremstilte oljer har overtatt, har prisen på brugdelever gått ned. De siste tiår er det gått mest olje til medisinsk- og kosmetisk industri. Den brukes blant annet i dag som alternativ medisin mot kreft, astma og allergi. 

"Styrenes" av Øygarden ligger i ro mens flere brugder siger forbi. Idet skuddet går av (se bildet nedefor), ser vi ei annen brugde i høyre bildekant. Foto utlånt av Ole Magne Rong.

Haifinner

Utover 1960-tallet viste Østen interesse for å importere haifinner. Det var i hovedsak i Japan det var behov for finner til bl.a. haifinnesuppe. Fra 1971 kunne derfor fiskerne få avsetning på mer enn bare leveren. Brugda har store finner og de kan utgjøre flere titals kilo pr. fisk. Prisen på finnene ble stadig høyere, og på 1980-tallet utgjorde de det meste av verdien på ei brugde. I Norge har man faktisk også importert haifinner fra bl.a. Skottland for foredling før eksport. I de siste år på 1990-tallet har prisen til fisker vært 150-190 kr. pr. kg.  

Under den norske brugdefangsten har det ikke vært lagt til rette for å få avsetning på selve fisken (med få unntak). Etter at leveren var tatt ut og finnene skåret av, ble fisken dumpet i havet. Det har imidlertid vært en viss etterspørsel etter brugdekjøtt på verdensmarkedet, men prisen har vært lav. På midten av 1970-tallet lå prisen på 25-30 kr per tonn, men norske fiskere fant det da ikke lønnsomt å ta vare på kjøttet. På 1990-tallet steg prisene og det fant sted en minimal eksport av brugdekjøtt fra Norge. Kjøttet blir i hovedsak malt opp til fiskemel, men er også brukt som menneskeføde i fersk eller tørket tilstand. Brugda har et svært sterkt skinn som i perioder har vært etterspurt for lærproduksjon, uten at dette har vært av betydning for norsk brugdefangst.  

Skriftlige kilder kan føre brugdefangst helt tilbake til vikingtiden. I sagaene fortelles det om fangst av sel, hval og store haiarter. Arkeologiske funn av bl.a. fiskespyd, gjør det svært sannsynlig at den store haiarten er identisk med brugda. Det vites lite om brugdefangst frem til midten av 1700-tallet da det ble drevet noe fangsting fra Hordaland til Helgeland. Med åpne farkoster satte de kursen vestover, men det ble også observert og fanget brugde i skjærgården og i fjordene. Ifølge ”Austevollsoga” var det Henrich Cristie som satte i gang brugdefangst på Vestlandet. På samme tid ble det også fanget brugde fra Kristiansund-området. Vi vet blant annet at det fra 1780-årene ble fangstet med base på Smøla. Også fra Nordfjord i Sogn og Fjordane finner vi åpne båter som ble brukt til brugdefangst. Med en lengde på ca. 10 meter hører de til blant de største båtene som ble bygget for å kunne drives frem av årer. Båten kunne drives med 6 par årer og gikk derfor under navnet ”6-keiping”. Selv om fisket var avhengig av godt vær, var det store utfordringer som ventet mannskapet. Med håndharpun som redskap fikk mennene prøvd seg mot noe som var langt større og sterkere enn noen annen fisk lang kysten. Seglføring og trente armer bak årene utgjorde den vesle farkostens manøvreringsevne. Brugda er ikke lettskremt, så det var mulig å komme helt innpå fisken før man stakk harpunspissen inn i brugderyggen. Dette førte til at brugda umiddelbart satte nesa nedover mot dypet. Med kraftfulle bevegelser forsøkte den å rive seg løs. Ingen robåt klarte å hindre brugda sin flukt. Med sterkt tauverk var harpunen festet til brugdebåten. Mannskapet lot lina løpe ut, og hvis brugda ikke klarte å slite seg løs, overtok den manøvreringen av brugdebåten. Til lina var det festet glasskuler for å bremse og dempe brugdas bevegelser. Å ha en 10 meter lang båt på slep førte snart til at kampen avtok i styrke. Det kunne imidlertid gå flere timer før brugda gav opp og fangsten var berget. Det var bare leveren som ble tatt vare på mens resten av fisken ble gitt tilbake til havet.

Denne spektakulære fangsten fikk ikke stor betydning for Norge, men i enkelte kystsamfunn utgjorde fangsten en viktig del av driften i sommerhalvåret. Driftsformen var både tungvint og risikabel samtidig som fangstene gjennom en sesong var små og prisgitt værgudene. Dette fisker fortsatte i større eller mindre grad frem til midten av 1800-tallet.  

Bilde av "fast fisk" tatt fra "Vita", Foto utlånt av Lorents Rolfsnes.  

Ny interesse  

Ny interesse for brugdefangst finner vi først i midten av 1920-årene og fangsten ble nå gjenopptatt både med håndharpun og med harpunkanon. De aller fleste som investerte i kanon brukte den imidlertid til hvalfangst, noe som gav større lønnsomhet enn brugdefangst. Fredningsperioden for hvalfangst gjorde at båt og redskap ble frigjort noen uker og dermed kunne brukes til brugdefangst. Etter hvert førte også konsesjonsordningen for hvalfangerne til at en del fartøy og kanoner ikke fikk mulighet til å delta i hvalfangsten. Dette utviklet seg til en flåte med brugdefartøy.

Brugdesesongen startet med de første vårtegn. I slutten av april og begynnelsen av mai rustet fiskerne seg ut. Denne årstiden gav lysere og lengre arbeidsdager samtidig som de ofte hadde med seg lengre perioder med fint vær. Lite vind og rolig hav var en forutsetning for å kunne drive dette fisket. Gå til del to av historien

Les del 2

Norsk Fiskerihistorie