Ekkoloddet (Del 2)

Under siste verdenkrig stagnerte den teknologiske utviklingen av fiskeflåten. Det vesle man hadde av nyere hjelpemidler, som lys og radioer, ble det enten lagt restriksjoner på, eller det ble inndradd. Mange av de mest moderne fartøyene ble dessuten rekvirert av okkupasjonsmakten. Sammen med all elendigheten krigen førte med seg, ble det også under denne krigen gjort fremskritt innen marin akustikk. Løsninger ble bedre, apparatene ble mindre og prisen ble mer fristende for dem som tidligere hadde økonomiske vansker med å anskaffe ekkolodd. I de to første etterkrigsårene ble det stadig flere forhandlere av ekkolodd. I tillegg kom stiftelsen av  Simonsen Radio A/S (Simrad) i 1947 til å spille en viktig rolle.

Av de nordmenn som tjenestegjorde i marinen og i britisk krigsforskning, kom mange tilbake med inngående og oppdatert kunnskap innen elektronikk og marin akustikk. Disse ingeniørene spilte en viktig rolle for utviklingen av norske ekkolodd for fiskeflåten. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) ble etablert i 1946. En prioritert oppgave for FFI var utvikling av ekkolodd og asdic, men det ble snart klart at private bedrifter var rette redskap for å gjøre nasjonen mindre avhengig av import for å dekke fiskeflåtens behov for ekkolodd. FFI`s ekkoloddrettigheter ble derfor overgitt Simonsen Radio. Sirmard var ikke fornøyd med det ekkoloddet FFI hadde utarbeidet, og begynte derfor med å forbedre og tilpasse disse til fiskernes ønsker og krav.

Fra 1948 startet så smått ekkoloddrevolusjonen for de mindre dekkede fartøy. Teknisk utvikling og hard konkurranse mellom produsentene gav snart et godt utvalg av mer kompakte og rimelig lodd. Dette førte til at de fleste fartøy hadde installert ekkolodd før 1960. Foto: Havforskningsinstituttet.

Håndloddet hadde vært basens instrument, og fra basbåten/loddebåten "leste" han havet og lokaliserte fisken. Den nye bruken av ekkolodd hadde nå plassert basen på en krakk i styrehuset der han lyttet til plingelyder og nøye studerte avtegnelsene på ekkogrammet. Det var imidlertid ved sjølokket sammen med dorryene basen burde være, og det var her han best kunne manøvrere og dirigere under lokalisering og fangsting. I Skuneneshavn hadde derfor Harald Falnes på "Reidun" fått ideen om å sette ekkolodd i loddebåten. Eilif Vassbass, som den gang var skipper på "Reidun" forteller at Falnes i 1947 bygget en ny, spesialkonstruert loddebåt med ekkolodd. Falnes hadde hørt at det var viktig at svingeren måtte stå midt i båten, og derfor ble det noe ekstraarbeid med kjølen på den vesle farkosten. Med et Kelvin Hughes-lodd ble den noe merkelige farkosten sjøsatt og gjort klar til vintersildfisket i 1948.  Den 15-16 fot store loddebåten viste seg som noe spesiell i sjøen, og fikk snart navnet "Skvetten".  Ekkoloddet virket imidlertid etter intensjonene og "Reidun" hadde en god sesong. Neste sesong hadde også andre baser ekkolodd i loddebåten, men særlig utbredt ble det ikke før i 1951. "Skvetten" fikk et kort liv, men den hadde da på sin måte bidratt i fiskerihistorien.

Den ombygde minesveiperen "Reidun" tilhørte Harald Falnes og holdt til i Skudeneshavn. Det fortelles at Fallnes var en mann med mange ideer til utvikling av fiskeriene. Av de bedre ideene var å montere ekkolodd i loddebåten; selv om denne hadde en fasong som gjorde at den ble ansett som en "vannskapning".  Foto utlånt av daværende skipper på "Reidun": Eilif Vassbakk.

I perioden 1947 - 1949 blir stadig flere av de større fiskefartøyene utstyrt med ekkolodd. Både engelske, amerikanske og tyske (Alfa og Elac) ble benyttet. I 1949 ble det første Simrad-loddet forsøkt ombord i "Vartdal" og sammenlignet med et amerikansk Bendix-lodd. Simradloddet ble grundig testet, og ombord i "Vartdal" var havforskningsinstituttets Finn Devold. Testene viste at Simradloddet var fult på høyde med hvilke som helst importert lodd. En av de største forbedringene var knyttet til skriveren, og Simrad patenterte at den skrivende stiften gikk rettlinjet over papiret. Man unngikk da den krummede opptegningen som til den tid var standard. Devold påpekte også at Simradloddet var rimeligere enn utenlandske lodd. Med Devolds gode attest ble Simradloddet en umiddelbar suksess.

I 1948 ble to letefartøy - "Havly" og "Sleipner II" -  utstyrt med ekkolodd for å lete opp fisk og veilede det store antall fartøy på Lofothavet. For fartøyene som drev loftofiske var loddenes størrelse et ankepunkt, og det tok flere år før fartøy opp til 60 fot fikk ekkolodd som "standardutstyr". Fra 1949 ble imidlertid de fleste større nybygg utstyrt med ekkolodd. Det var da en rivende utvikling i akustiske hjelpemidler til fiskeflåten, og Simrad hadde god nytte av samarbeidet med Havforskningsinstituttet samtidig som man også forsøkte å avhjelpe de mindre fartøy med et passende lodd. Utover 1950-tallet klarte produsentene å fremstille mer kompakte ekkolodd samtidig som prisen ble lavere sett i forhold til fiskernes inntekt.

Til fiskeri.no

Takk til dem som har gitt bilder og informasjon. En spesiell takk til Hans Petter Knudsen (HI) for god hjelp