Håbrannfiskets historie (Del 1)

På 1800-tallet var håbrannen kommersielt uinteressant for Norge. Det ammoniakkholdige kjøttet gjorde den uaktuell som mat, og den ble sett på som et problem for fiskerne. Under linefisket kunne man oppleve å få opp halvspiste fisker og forsinger som var avsaget av skarpe tenner. Det hendte at fiskerne kunne se hvordan håbrannen plukket av fangsten etter hvert som fiskeren dro opp lina. Skade gjorde den også under garn- og notfiske. Når håbrannen satte seg fast, spant den rundt til den døde av utmattelse. Bevegelsene, kombinert med tyngde og styrke, førte til ødeleggelse av redskapen. Det eneste som kan ha vært interessant ved fisken, er leveren. Vi vet at det på 1700- og 1800-tallet ble fanget både håkjerring og brugde for leverens skyld. Hai-lever var et viktig råstoff for fremstilling av olje. En kjempehåbrann fanget i Lysefjorden i 1899 veide 282 kilo, og skal ha inneholdt en halv hektoliter lever.

Vi vet at håbrannen til tider skapte frykt blant kystbefolkningen. Flokker av håbrann ble antatt å være "store Atlanterhavs-haier" som antakelig var "menneskeædere". Håbrannen er imidlertid ikke ansett som farlig for mennesker. Håbrannen finner vi i tempererte og kalde farvann over hele verden. Den liker seg ikke i vann med temperaturer på over 18° C. eller mindre enn 5° C. Tidligere var håbrannen vanlig langs hele norskekysten, ved de britiske øyer, i Nordsjøen og Atlanterhavet forøvrig. Den kan opptre alene eller i flokk, og vi finner den i ulike lag i sjøen, avhengig av blant annet temperatur og hvor byttedyrene er. I rolig vær kan den gå helt i overflate. Håbrannen kan bli ca. 30 år gammel. Maksimalvekten oppgis til 230 kg, og maksimallengden til 3,5 m. Håbrannkjøttet er magert, mørt og velsmakende. Det har rød farge og grønnlig glans. Smaken på kjøttet minner om kalvekjøtt.

Det var flere indre og ytre forhold som virket inn da håbrannfisket ble tatt opp i Norge. Det utslagsgivende var at disse forholdene falt sammen i tid. Den Første Verdenskrig skapte næringskrise i Europa, og det ble stor etterspørsel etter nye og alternative matvarer. Samtidig var håbrannen vanlig og tallrik langs norskekysten. På den tiden var store deler av fiskeflåten motorisert, noe som var nødvendig for å drive et effektivt fiske etter håbrann. Næringskrisen åpnet for forsøk med nye eksportartikler. Her kom Hallvard Lerøy i Bergen og NSB til å spille en viktig rolle. Tyskland var det første landet som kjøpte fersk, norskfanget håbrann. Først i 1926 ble håbrannen utskilt som eget fiskeslag i fiskeristatistikken etter å ha tilbrakt flere år i kategoriene; "håfisk" og "ymse".

Omsetningsmulighetene for håbrann stilte krav til fiskernes fantasi for å finne en fangstmetode som både var effektiv, og ikke førte til ødelegging av redskap. Omkring 1928 ble det vanlig å bruke liner under håbrannfisket. Denne redskapen viste seg å være mest hensiktsmessig.

Til håbrannfisket ble det brukt flyteliner (drivliner). Selve lina måtte være av tykt tauverk (15-20 mm). Lina ble holdt flytende av blåser eller kuler. Når man satte lina, begynte man med en flaggbøye. Derfra gikk tauverket ned til selve lina. Tau som går fra blåser ned til selve lina kalles gjerne for stjerter. Lengden på stjertene ble regulert etter hvor dypt man ventet å finne håbrannen. Fortommene var totalt fire-fem favner lange med en-to favner wire nærmest angelen. Det var omkring 10-15 favner mellom hver krok og et linesett bestod gjerne av mellom 300 og 500 kroker. Et slikt linesett var satt sammen av flere enkeltliner som hver hadde ca. 50 kroker. På en enkeltline hadde man vanligvis en blåse ved linens begynnelse, en i midten, og en der lina var knytt sammen med neste line. Man kunne også supplere med flere blåser og glasskuler for å holde lina mest mulig utstrakt i vannet.

Til vanlig drev "Brannflu"(av Røvær) med 500 til 800 kroker. Linene var plassert foran styrehuset, mens vi ser blåser og flaggmenn på styrbord side. Foto: Kjell Rasmussen.

Det ble også gjort forsøk med garnfiske etter håbrann. "Havgard" var leid inn til et slikt forsøksfiske. Det ble fangst, men også betydelig slitasje på garna. Kommersielt garnfiske ble det ikke noe av. Foto: Sigmund Myklevoll

Hordalendingene begynte tidlig å følge håbrannen ut fra norskekysten. I løpet av første halvdel av 1930-årene hadde bankefisket fått skikkelig fotfeste i Hordaland. Når sildegarna var tatt på land, ble håbrannlinene tatt ombord. Det var da vanlig å startet ved norskekysten og fortsette enten vestover mot Shetland, eller langs bankene i norskerenna. Reiserutene varierte alt etter hvor man til enhver tid fikk mest fisk. Ettersom hver tur kunne vare i et par uker, måtte man utruste seg deretter med proviant, reservedeler og is til lasterommet. Mannskap bestod av fem-seks mann. Et såpass stort mannskap var nødvendig ettersom det var arbeidsoppgaver både dag og natt.

Til fiskeri.no