SILDEFISKET VED ISLAND (Del 2)

 I 1936 og 1937 ble det satt nye rekorder for det norske islandsfiske med henholdsvis 282 000 og 290 000 hl. I 1936 gikk ytterligere 1 million hl. til sildoljefabrikkene på Island. De gode fangstene presset imidlertid prisen, og som i våre dagers ringnotfiske er ikke alltid fangstens verdi proporsjonal med kvotens størrelse.

I etterkrigsårene kom fisket snart opp på nivået med slutten av 1930-tallet, og i 1949 var fangsten like i underkant av rekordårene. I mellomtiden hadde både norsk og islandske forskere startet arbeidet med å kartlegge sildas vandring og opprinnelse. Biologiske prøver hadde vist at  norsk vårsild og islandsild (nordurlandssild) var så like at de helt fra 1920-tallet ble omtalt under fellesnevneren; "atlantoskandisk sild". Dette var vårgytere, men de biologiske prøvene viste imidlertid at sildas alderssammensetning var ulik i de to områdene.

Den islandske forskeren Arni Fridriksson hadde lenge hatt tro på at norsk vårsild og nordurlandssild tilhørte samme bestand. I 1944 tok han initiativ til et norsk-islandsk merkeforsøk for å sette sin teori på prøve. Merkeforsøk på Islands nordkyst og på den norske vestkyst fra 1948 til 1950 gav Fridriksson håndfaste bevis for tidligere antakelser og teorier. Sild merket på Island om sommeren ble funnet igjen under det norske vårsildfiske. Forskernes problem var nå å forklare manglende samsvar når det gjaldt alderssammensetningen fra de to områdene. Prøver fra et område nordøst av Island (Digranesbanken) i 1947 viste imidlertid identisk aldersfordeling med norsk vårsild. Var det bare en liten del av vårsilda som tok del i vandringen til Island?

Dette kartet ble laget i 1950 på bakgrunn av merkeforsøk og andre observasjoner. Det var dermed bevist at deler av islandsilda tilhørte samme bestand som ble fisket under det norske vårsildefisket. Kartet er hentet fra heftet; "The Norwegian - Icelandic Herring Tagging Experiment" som ble utarbeidet av Arni Fridriksson og Olav Aasen.

Mens forskerne forsøkte å løse sildegåten ble det satt nye rekorder i islandsfiske. I 1957 hadde kvantumet passert 330 000 hl, og  de to neste  årene ble rekordår med henholdsvis 569 000 og 594 000 hl. For den atlantoskandiske silda kom dette i tillegg til det de øvrige nasjonene tok ved Island. Parallelt beskattet det norske vintersildfiske i perioden 1955 til 1957 bestanden med omlag 10 millioner hl per år. I samme periode utgjorde små- og feitsildfisket en årlig beskatning på omlag 2 millioner hl.

Forskerne fant svar på problemstillingen omkring ulik aldersfordeling i sildeprøver tatt ved Island. Islandsilda bestod av to komponenter av atlantoskandisk sild. Den islandske vårgyteren gytte ved sørvest-kysten av Island og vandret til nordkysten om sommeren. Her beitet den samtidig med at norsk vårgytende sild kom inn til samme område. Om høsten forlot begge vårgyterne Islands nordkyst for å legge ut på vandring til sine respektive gytefelt. Hver bestand hadde sine sterke og svake årsklasser, og derfor ble også alderssammensetningen ulik. I tillegg ble det også fisket islandsk sommergytende sild under islandsfisket.

I 1960 var over 2300 nordmenn engasjert i sildefisket ved Island. I underkant av halvparten av flåten brukte drivgarn, mens de øvrige brukte snurpenot. Fiskeriene gikk nå inn i en ny periode der nylon og kraftblokk spilte en stadig viktigere rolle. Islandsfisket ble i stadig større grad et industrifiske. I 1957 startet en ny epoke i Islandsfisket; som råstoffkilde for norske sildoljefabrikker. Snurperne var mindre interessert i salting, og fant det mer hensiktsmessig å fiske for oppmaling. I 1960 deltok hele 117 snurpere i dette fisket med en fangst på vel 63 tusen tonn.

Det var en fallende interesse for driving under saltsildfisket. Fartøyene hadde vansker med å få mannskap til et fiske som bar preg av hardt fysisk arbeid under skiftende værforhold på det åpne hav. Kraftblokka lettet arbeidet for snurperne, og i 1961 ble det levert  956 tusen hl. til oppmaling. Noen av snurperne la om til drivgarnsfiske mot slutten av sesongen, og sammen med drivgarnsflåten utgjorde dette 149 tusen tønner saltsild. Det var ingen tegn til at silda ikke tålte den harde beskatningen, og året etter økte deltakelsen til 125 snurpere som alene satte rekord med 1,5 millioner hl. sild til oppmaling. Fiskeridirektoratet hadde da to fartøy i aksjon på feltet for å drive forsøksfiske og veiledningstjeneste.

Sildeforekomstene nord og nordøst for Island ble stadig dårligere. Gjennom hele 1960-tallet hadde fartøyene drevet et "utvidet" sildefiske som også omfattet områdene ved Jan Mayen og Færøyene. I 1965 fant F/F "G.O.Sars" gode sildeforekomster ved Bjørnøya-Andenesfeltet. Silda endret adferd, men klarte ikke å "unndra seg beskatning". Godt utstyrte forskningsfartøy og fiskefartøy klarte med letthet å finne silda hvor den nå måtte gjemme seg i Norskehavet.

I 1968 foregikk det tradisjonelle Islandsfisket ved Jan Mayen og Bjørnøya. Deltakelsen var respektabel med nesten 100 fartøy, hvorav bare 12 garnbåter. 26 kjøpefartøy deltok, og islandsild ble for første gang ført i tanker til mottak i Nord-Norge for foredling. Selv om utbyttet var kraftig redusert, hadde man stor tro på fisket ved de nye feltene.

Ikke en gang ved å endre adferd hadde de prøvede sildebestandene klart å unngå nøter og garn. Den norske vårgyteren hadde sågar overvintret ved Bjørnøya noen år, men traff der på russiske drivgarnsfiskere. I 1969 deltok 37 snurpere og ni garnbåter på det de trodde skulle bli et godt sildefiske ved Island og nordenforliggende områder. Alle områder ble finkjemmet, men etter nesten tre måneder kunne man konstatere at havet var svart. Fisket var totalt mislykket, og ble det dårligste gjennom hele islandsfiskets historie. Fabrikkfisket gav totalt ett tusen hl. Dette var en tidel av et gjennomsnittlig fangstresultat for en enkel snurper i 1961.

I 1970 deltok ingen norske fartøy i sildefisket ved Island. Årsaken var enkel; det var ikke sild der. Sammen med andre nasjoner hadde vi drevet den atlantoskandiske silda mot total kollaps. Den islandske vårgyteren var borte, og "noen bøtter" med norske vårgytere søkte inn i Vestfjorden i et siste desperat - og kanskje genetisk betinget - forsøk på å overleve som art. I tillegg var også den islandske sommergytende silda nedfisket. For mange norske fiskere betydde dette slutten på et tradisjonsrikt og kjærkomment sommerfiske. Det skulle gå cirka 20 år før NVG-silda var restituert som bestand. Også den islandske sommergytende silda har overlevd, mens den islandske vårgyteren ikke lenger eksisterer. Selv om islandsfisket har hatt stor økonomisk betydning for norske fiskere, hører det med til historien at vi har vært sterkt medvirkende til at Island har mistet sin vårgytende sildebestand (med den enorme verdi det kunne representert). I tillegg har også NVG-silda sviktet Island, ved at den ennå ikke har sett seg syn på å beite og overvintre ved den islandske nordkyst.

Til fiskeri.no

Takk til dem som har lånt ut bilder og til Hjalmar Vilhjalmsson for god hjelp

Ansvarlig for innholdet: Magnus Tangen,  tlf. 52 81 80 33, e-post: fiskeri@fiskeri.no