Tenk å kunne ta de store fiskestimene på åpent hav! Amerikanerne konstruerte et redskap som realiserte fiskernes drøm, og fra begynnelsen av 1900-tallet ble snurpenota integrert i flere av de viktigste fiskeriene i Norge. På noen tiår ble notfisket flyttet fra viker og sund til åpent farvann i fjord og på hav.

Relaterte lenker

Johan Hjorts observasjoner

Snurpenota

I mange av de største fiskeriene (sild, makrell og brisling) var nota et viktig redskap. Notfolket var imidlertid avhengig av at stimene var nære land, eller at de stod så grunt at de lot seg sperres inne for så å bli presset opp mot land. 1850 regnes som året da snurpenota innføres i Amerika. Snurpenota skilte seg fra ei landnot ved at den var utstyrt med store jernringer plassert med jevne mellomrom på undersiden av grunntauet. Et tykt tau gikk gjennom ringene, og ved å hale inn dette tauet, ble nederste delen av nota (bunnen) snurpet/snøret sammen. Når alle ringene var kommet over vannet, var nota lukket. Man var ikke lenger avhengig av at fisken tok land, og for mange notbaser var snurpenota en åpenbaring som konkretiserte drømmene om å kunne ta de store stimene på åpent hav.  

De første forsøk

I 1875 fikk notbas Hodne fra Tananger kjennskap til snurpenota gjennom en artikkel i et amerikansk blad. Hodne var omtalt som "en av de dyktigste notbaser i sin tid". Tanken på det nye redskapets muligheter på åpent hav, inspirerte Hodne til å gjøre egne forsøk i Rogaland. I disse årene kom silda sjelden til lands, og et notfiske til havs kunne være revolusjonerende for rogalendingene. Etter å ha deltatt på sommer- og høstfisket lengre nord, tok Hodne nøtene på land for å omarbeide dem til snurpenot. I februar 1876 var snurpenota klar til sildefisket. Hodne rodde ut fra Skudeneshavn en tidlig morgen og kom opp i ei sildeåte tre mil av land. Åta ble omringet, og notlaget fulgte samme fremgangsmåte som beskrevet i den amerikanske artikkelen. Mannskapet begynte å snurpe sammen nota med håndmakt. Alt gikk etter planen, og snurpelina ble kveilet opp i båten. Nota var full av sild og været var fint. Mens silda skummet overflaten, låste snurpelina seg i en av ringene. Alt ble prøvd, men snurpelina satt bom fast. Imens kom andre fiskere til åta og kastet garna sine både utenfor og inni nota. Til slutt måtte Hodne gi opp, og kuttet snurpelina for å få nota opp. Noe sild hadde samlet seg i en notpose, og Hodne berget 12 tønner sild fra det mislykkede kastet. Etter mye slit og seiling, kom notlaget hjem til Tananger neste kveld. Der ble nota tørket før den ble gjort om til landnot.  

Forsøk på Møre

Joakim Anderssen fra Ålesund var kjent for sine mange forsøk på å modernisere det norske fisket. Som jurymedlem i fiskeriseksjonen under verdensutstillingen i Philadelphia i 1876, fikk Anderssen inngående kjennskap til snurpenota. Anderssen tok med seg ei not hjem til Norge og gjennomførte flere forsøk utenfor Møre. Også Andersen var uheldig med sin pionervirksomhet, og måtte tåle spøkefulle kommentarer fra fiskere som overvar forsøkene.  

Svenskene får det til

På begynnelsen av 1880-tallet ble det gjort flere vellykkede forsøk med snurpenot på Bohuslenkysten, På få år ble snurpenota det vanligste redskapet under dette sildefisket. Disse nøtene var cirka 280 favner lange og 40 favner dyp. Nota var lengst i den nederste delen og høyest (dypest) på midten. Midtstykket var dessuten laget med tykkere tråd da det var her silda ble trengt sammen etter snurping. Som snurpeline ble det fremdeles brukt tau. Svenskene brukte bare en notbåt for å sette nota, mens en robåt fungerte som ørebåt. Under snurping brukte man en høyt-stående håndvinsj med trommel til hver tauende.  

Synkenota

I Norge klarte man ikke å gjennomføre vellykkede forsøk med snurpenot. I stedet hadde et annet redskap gjort sin inntreden i torske- og seifisket. Synkenota kunne også brukes på åpent hav, og den bestod av et firkantet notstykke som ble ført under fiskestimer. Til hvert hjørne av notstykket gikk det tau opp til en robåt. Når stimen lå over notstykket, startet mannskapet i de fire robåtene å hale opp hvert sitt hjørne av notstykket. Den skremte fisken satte som regel kursen nedover, men støtte der på notveggen som gradvis ble halt mot overflaten. Synkenota fungerte altså som en glip, bare i mye større målestokk.  På 1870-tallet ble synkenota brukt med stort hell under seifisket på Møre og fikk senere gjennomslag under Lofotfisket.  

Snurpenota velsignes

I 1903 ble to havgående slupper kjøpt inn til Åkrehamn. Fartøyene satte kursen mot Island for å delta i drivgarnsfiske etter sild. De hadde også med seg ei lita snurpenot (80 x 13 favner). Som hos Bohuslenfiskerne ble snurpenota forsøkt kastet fra èn båt, men med kagge i notøret. Etter flere bomkast og mye slit, ble en del av nota fordelt til lettbåten, og da en sildedott brøt i overflaten ble nota rodd ut i en sirkel fra begge båtene. Denne gangen var det sild i nota. Fangsten gav bare åtte tønner sild, men alle signalflagg på "Harald" gikk til topps for å feire begivenheten. Den beskjedne fangsten hadde imidlertid kostet mye tid og arbeid. Med bare seilføring var det dessuten vanskelig for sluppen "Harald" å holde seg ved kastet. Derfor ble snurpenota lagt til sides og drivgarna ble tatt frem. En annen Åkrabu, Bendik Mannes på "Albatross", var i området. Han fattet stor interesse for den vesle snurpenotfangsten. Mannes fikk låne den vesle nota og tok umiddelbart full last med den nye redskapen.

Året etter hadde Mannes vært i Amerika og kjøpt snurpenot for Falck i Stavanger og for Bakkevig i Haugesund. I 1904 fortsatte Mannes forsøkene med snurpenot under islandfisket, og redskapet fikk sitt store gjennomslag i dette fisket. Antallet snurpenøter på Island økte, og i 1907 var 25 norske fartøy utstyrt for snurping. Pionervirksomheten under islandfisket resulterte i at Mannes - i 1929 - fikk fortjenestemedalje fra Selskapet for De Norske Fiskeriers Fremme. Det ble da sagt at "så lenge snurpenot går i sjøen vil navnet hans minnes".

Seisnurp på Møre

Samtidig med forsøkene på Island, ble det gjort nye forsøk på Nordmøre. Bak forsøket stod Andreas Nekstad, som hadde tilbrakt deler av sitt liv i Amerika. Nekstads forsøk ble gjort med en motorisert gavelbåt på 35 fot. Båten med det spesielle navnet; "Flatlusa", satte nota fra hekken. Nota som Nekstad selv hadde konstruert var av hamp med målene 20 x 200 favner. De kommende årene ble det laget flere seinøter, og det ble forsøkt med doryer, gavlbåter og hekksnurpere. For å få snurpetauet raskt opp, hendte det at hovedfartøyet foretok et kort slep av nota etter snurpetauet. Slik ble ringer og snurpetau løftet høyere i sjøen, og snurpingen gikk raskere. Utviklingen av seisnurpenotfisket, videreførte imidlertid Nekstads driftsform der nota ble satt fra hekken på et motorisert hovedfartøy.

Snurping slår gjennom

På noen få år gjorde snurpenota sin entré i de fleste fiskerier etter stimfisk. Bare i Åkrehamn ble det kjøpt inn fem snurpenøter i 1905. Begrunnelsen for investeringene lå ikke bare i sildefisket, men også i det rike innsiget av makrell om høsten. Samme år ble snurpenot forsøkt under feitsildfisket i Nord-Norge, og i Finnmark stod lodda for tur. Man hadde ikke snurpenot til loddefisket i 1905, men ei landnot ble brukt til å ta lodda på åpent hav ved å dra grunnen under stimen og opp i overflaten. Johan Hjort skriver om dette kastet at: "ringer og snurpetaug vil allerede iaar blive paasat en eller flere nøter, saaledes at nøterne kan benyttes ogsaa som almindelig snurpenøter, i tilfælde lodden ikke siger ind mod stranden".  

"Heim" var tidlig ute med snurpenot i sildefisket. Doryene henger i daviter på hver sin side av styrehuset. Som andre hovedfartøy på den tiden, var "Heim" drevet av dampmaskin. Foto: Alf Johan Kristiansens fotosamling

"Tampen I" var bygget i 1903 og var typisk for fartøytypen som overtok for de åpne båtene de første tiårene på 1900-tallet fra Stad og nordover. I 1922 ble båten kjøpt til Vevang av Jon Slatlem som brukte båten til snurpenotfiske etter sei med stort hell. Slatlems gode ry under dette fisket gav ham en sentral rolle under forsøkene med snurpenot etter størje på midten av 1920-tallet. Foto utlånt av Kristian Slatlem.  

Til brislingfisket ble det brukt dekksnurpere som satte, og halte, nota fra dekket foran styrehuset. Bildet viser "Vona" med brislingkast på 1930-tallet. Denne fartøytypen var typisk for dekksnurperne fra Sunnhordland og sørover. Foto: Kjell Birger Sønstabøs fotosamling

Les del 2

Tilbake til fiskerihistorien