Strid om snurping

Letter arbeidet 

Motor i doryene sparte roerne for mye blodslit, men den hadde også andre positive effekter. Nota ble satt fra notruller på siden av doryene. Snurpingen ble gjort med håndmakt ved at to mann i hver dory sveivet inn tau for harde livet. Når selve nota skulle tørkes opp, halte man nota rett inn i doryen. Motorisering av doryene ble også utnyttet til å drive snurpespillet. Selv om reimoverføringen fra motoren var til god hjelp, var disse løsningene ofte mindre pålitelige. Derfor beholdt man de "manuelle" innretningene i tilfelle mekanikken skulle svikte.

Rammer for driften

Frem mot slutten av 1930-tallet kom en rekke lovendringer og kongelige resolusjoner som regulerte snurpenotfisket. Mange av forbudene omfattet navngitte fjorder eller andre avgrensede geografiske områder. Andre forskrifter regulerte snurpenotfiske etter visse fiskeslag i bestemte perioder av året. I tillegg kom forbud mot å fiske med snurpenot om natten og regulering av lysing etter fisk. Lovverket forsøkte å regulere bruken av snurpenot ut fra hensyn til andre redskapsgrupper og lokale tradisjoner.

I perioder da det oppstod ville tilstander på fiskefeltene skyldtes dette like ofte konflikter mellom ulike snurpenotlag som mellom ulike redskapsgrupper. Derfor ble bruken av snurpenot også regulert med tanke på å unngå konflikter mellom ulike notlag under kasting, og det ble utformet generelle regler for opptreden på feltet (bl.a. nedfelt i Sildeloven 1937). Av de minst populære vedtakene, var forbudet mot å bruke mer enn en motordrevet dory.

Nektes motor

Sildesnurperne ble ofte beskyldt for å skape kaos og uorden på feltet, og med motorer i doryene ble tempoet enda høyere. Ofte var et stort antall doryer, hovedfartøy og hjelpefartøy samlet på et begrenset område. Det var ikke til å unngå at det forekom kollisjoner og konflikter i kampen om silda. Loven om å bare tillate en motordrevet dory, var derfor velmenende selv om den falt på sin egen urimelighet etter noen år. Det fortelles imidlertid om en metode som ble brukt for å omgå motorforbudet. Hvis det var plass på feltet, var det mulig å la hovedfartøyet ta den motorløse doryen på slep under kasting. Slik kunne roerne i doryen spare seg for mye av slitet under kasting.

Generell utvikling

I 1939 deltok 283 snurpenotlag i vintersildfisket på strekningen mellom Stad og Vest Agder. Nøtene var blitt dypere og lengre. Landnota var på vikende front og stadig flere "konverterte" til snurpenota. Nå var de dampdrevene hovedfartøyene under sildefisket underlegne de motordrevene i antall, og fartøyene ble stadig større.

Under siste krig var deltakelsen naturlig nok synkende. Rasjonering, rekvisisjoner og restriksjoner rammet flåten. Den klarte ikke å holde antallet motordrevene doryer på det tillatte 50 %. I beretningen om dette fisket fra 1941 står det å lese at: "Det var særlig snurpeflåten som var rammet av krigsskader og rekvisisjoner". Flere snurpenotlag benyttet mindre farkoster (skøyter og kuttere) til erstatning for sine tidligere hovedfartøy. For dekksnurperne hadde overgangen til wire gjort snurpingen enklere. Wiren var stiv, sterk og glatt, og gled derfor godt gjennom notringene. I hovedfartøyet gikk wiren inn på en spole/trommel. For doryene var ikke denne løsningen gjennomførbar, og sildesnurperne fortsatte derfor med bruken av snurpetau. 

Selv om snurpenota var et moderne redskap, skulle ny teknologi utover 1950-tallet gjøre redskapet og fangstprosessen enda mer effektiv; noe som senere vil bli belyst i kapittelet om ringnot og kraftblokk.